Energi og fordøyelse
For at kroppen skal kunne holde seg i live og kunne gjennomføre ulike aktiviteter trengs energi. Energi får kroppen fra maten vi spiser, som tas opp gjennom metabolismen (stoffskifte). Energi er definert som arbeid, som igjen er definert som kraft anvendt over en strekning. I vår hverdag måles energi i kcal, eller kilo kalorier. 1 kcal er det samme som 4,18 kilo Joule (J), som er enheten som brukes i det internasjonale målesystemet.
Vi har ulike makronæringsstoffer, som hver tilfører ulik energimengde. Makronæringsstoffer er stoffene fett, protein, karbohydrat og alkohol. Vitaminer og mineraler kalles mikronæringsstoffer. Ett gram av de ulike makronæringsstoffene tilfører kroppen ulik energimengde:
1 gram protein = 4 Kcal
1 gram karbohydrat = 4 Kcal
1 gram fett = 9 Kcal
1 gram alkohol = 7 Kcal
Mikronæringsstoffer som vitaminer, mineraler og antioksidanter tilfører ikke kroppen energi, som makronæringsstoffene gjør. Kostfiber går også inn under gruppen av mikronæringsstoffer, men regnes allikevel å tilføre noe energi (1 gram kostfiber = 2 Kcal).
For at energien skal kunne benyttes av kroppen må næringsstoffene brytes ned, slik at de kan absorberes. Proteiner brytes da ned til aminosyrer, karbohydrater til glukose og fett til fettsyrer. Hastigheten på fordøyelsen, samt hormonresponsen varierer etter matens sammensetning av næringsstoffer. Allikevel spiller dette ingen rolle etter at næringsstoffene har blitt absorbert til blodbanen. Kroppen ser da ikke forskjell på hva næringsstoffene opprinnelig kommer fra, og glukose fra et fullkornsprodukt behandles likt som glukose fra godteri. Men jo bedre kvaliteten på maten er jo bedre blir den fysiologiske responsen av nedbrytning, absorpsjon og levering av næringsstoffer.
En annen faktor ved mat er hvor fort det fordøyes. Et eksempel på dette er at fullkornsprodukter vil bruke lenger tid på å bli fordøyd og absorbert av kroppen enn produkter som loff, hvit pasta og jasminris. Dette skuldes at fullkornsprodukter har et større fiberinnhold. Mindre sukker/glukose kommer da til blodet per tidsenhet, mindre insulin skilles ut og det blir mindre fettinnlagring. Om måltidet inneholder fett kan fiber binde noe av fettet før det absorberes. Dette kan videre føre til at næringsstoffer ikke tas opp, fordi absorpsjon forhindres.
Fordøyelsen starter i munnen hvor mat blir brutt ned mekanisk med tygging. Samtidig har vi enzymer i spyttet som starter den kjemiske nedbrytningen. Hovedsakelig er dette amylase som starter nedbrytingen av karbohydrater. Deretter føres maten til magesekken gjennom spiserøret. I magesekken blandes maten med magesaft, som inneholder saltsyre, med en pH-verdi på 0,9 – 1,5. Magesekkens innhold blandes ved at magesekkens muskler beveger seg, noe som kalles peristaltikk. Saltsyren produseres i parietalceller fra magesekkveggen. Utskillelsen av magesaft trigges av smak og lukten fra mat. Denne utskillelsen kan også aktiveres av tanken om mat, som f. eks ved synet av mat eller klirring av bestikk på tallerkener. Magesaften inneholder enzymet pepsinogen som raskt omdannes til pepsin. Pepsin er viktig for nedbrytningen av proteiner. Blandingen i magesekken kalles kyme, og går videre til tynntarmen hvor galle og bukspytt fortsetter nedbrytningen. Galle produseres i leveren og lagres i galleblæra. Galle er i hovedsak avfallsstoffer som kroppen vil kvitte seg med. Når kymen kommer fra magesekken sprayes den med bukspytt for å øke pH-verdien, slik at blandingen blir nøytral. I tillegg slipper galleblæra ut galle. Gallen aktiverer et enzym i bukspyttet som heter lipase. Lipase er viktig for nedbrytningen av fett. Deretter absorberes næringsstoffer via tarmenes store overflate og over til blodbanen. Næringsstoffene fraktes så til leveren via leverens portvene (blodåre som fører blod fra tarmene til leveren). I leveren bestemmes hva som videre skal skje med næringsstoffene. Vanlige endestasjoner er muskelvev, fettvev og hjernen.
