Kjente skader og skadetyper innen trening

Skader, sykdommer og plager som har med muskel- og skjelettsystemet å gjøre er den diagnosegruppen som både koster mest og rammer flest personer i dag. Fysisk aktivitet over tid, som utføres regelmessig, er et av de tiltakene med best forebyggende effekt mot kroniske muskel- og skjelettplager. I denne artikkelen gis en oversikt over ulike skadetyper innenfor tre hovedkategorier: Akutte skader, Belastningsskader og Kroniske skader.

Akutte skader:
Dette er skader som har oppstått plutselig, og har en klart definert årsak og/eller starttidspunkt.

Belastningsskader:
Skader som oppstår gradvis over tid, og da som følge av overbelastning.

Kroniske skader:
Uttrykket ”kroniske skader” har i dag flere definisjoner og det er stor uenighet om hvordan slike skader skal defineres. Den mest vanlige definisjonen er: skader og smerter som vedvarer utover 3 måneder. Andre fagkyndige mener at overgangen og skillet mellom akutte og kroniske smerter går ved en varighet på over 12 måneder. En annen definisjon er smerter og skader som vedvarer utover forventet tilhelningstid. Begrepet kronisk betyr ikke at tilstanden og smertene vil vare for alltid, selv om dette gjerne er en utbredt definisjon i dagligtale.

Skadetyper

Seneskader:
En sene forbinder muskel til ben, og har varierende lengde for ulike muskler. Noen er veldig korte og nesten ikke-eksisterende, mens andre er veldig lange. Ved muskelens ende går muskelbuken over i sener. Disse senene består av fast bindevev og som oftest fester de i skjelettet, men de kan også feste direkte i huden. Et eksempel på dette er musklene i ansiktet. Senene er ofte bånd- eller strengformet. Der en sene fester seg i ben og ikke hud, går de fleste fibrene til selve benet og er dypt forankret i benet. Man kan i slike senefester se kraftige fiberdrag innover benet, ved mikroskopiske snitt. Sener rammest ofte av belastningsskader og da gjerne nært leddet det har utspring fra eller feste til. Begrepet tendinitt brukes om senebetennelse, tenosynvitt om seneskjedebetennelse og tenoperiostitt om senefestebetennelse. Disse betegnelsene forteller hvilke deler av senen og/eller omkringliggende vev som er berørt/affisert. Betegnelsen ”-itt” til slutt, indikerer at det er snakk om en tilstand med inflammasjon. Nyere forskning har vist at mange vedvarende smerter som kommer fra en sene ikke lenger har noen inflammasjonstilstand. Seneskader kalles da tendinoser og ikke tendinitter, siden skaden har vedvart utover forventet tilhelningstid. Tendinose er en betegnelse for en irritasjonstilstand i en sene, men uten inflammasjon.

Skjelettskader:
Skjelettet er bygd opp av tre typer vev: Benvev, Bruskvev og Bindevev. Benvevet og noe bruskvev danner knokler som er kroppens reisverk og holder oss oppreist. I tillegg er knoklene utspring og feste for flere muskler. Knoklene bindes sammen av bindevev og i noen tilfeller av brusk. Knoklenes form og innsiden av knoklene er hele livet under forandring. Hele tiden foregår det både nydannelse og nedbrytning av benvev, samt en utveksling av uorganiske saltioner mellom benvev og blod. Dette gjør at benvevet er tilpasningsdyktig, og knoklene med sine blodårer og nerver er langt mer plastiske og foranderlige enn man tror. Skader på skjelettet er det vi betegner frakturer eller brudd. I dagligtale kaller vi f. eks dette å brekke armen eller benet. Frakturer klassifiseres gjerne i enten akutte frakturer eller stressfrakturer. Stressfrakturer er frakturer som skyldes belastning over tid, og hvor det er den repetive belastningen som skaper skaden.

Bruskskader:
Brusk er et tett, fast og motstandsdyktig vev, men det er ikke like hardt som benvev. På sin side er brusk smidig og elastisk, og på grunn av denne elastisiteten demper brusk støt og trykk, noe som gjør leddflatene smidige slik at de kan tilpasses til hverandre under bevegelser. Dette gjør også at trykket mellom knokler blir fordelt ved bevegelser. Tykkelsen til brusk i ledd varierer fra 0,2 – 6 mm, og er størst i ledd som bærer mye vekt. Når leddbrusk er fuktig kan led leddflater/knokler gli mot hverandre med minimal friksjon. Da brusk ikke inneholder noen blodårer og nerver, får brusk sin næring fra leddvæske, underliggende benvev og årer i synovialhinnen (utskiller og resorberer leddvæske). For at leddet og leddbrusken skal holde seg frisk, er det derfor nødvendig med bevegelse av leddet. Skader i brusk kan oppstå direkte ved slag/kontusjon, noe som resulterer i sprekker, eller at krefter i leddet kan føre til rifter. Skader på brusk forekommer ofte ved akutte skader i ledd. Degenerative leddbruskskader (artrose) er skader hvor forandringer finnes flere steder i leddet, mens ved lokale leddbruskskader er det kun et eller to steder i leddet med forandringer. Reparasjon med ny brusk er begrenset på grunn av liten blodforsyning og mangel på celler i bruskvevet.

Muskelskader:
I kroppen vår har vi over 600 muskler, og til sammen utgjør musklene omtrent 40 – 45 % av vår totale kroppsvekt. Musklene i seg selv består av skjelettmuskelfibre og bindevev, med skjelettmuskelfibre som den aktivt kontraherende/sammentrekkende bestanddelen. Mellom muskelfibrene ligger det bindevev som binder muskelfibrene sammen og bringer blodårer og nerver til og fra muskelfibrene. Muskelskader skjer hovedsakelig på to måter: Ved strekkskader og direkte traume. Skaden i vevet og blødning i vevet fører til en betennelsesreaksjon, med påfølgende dannelse av arrvev. Muskelvev regenereres i liten grad, og blir erstattet av fibrøst arrvev uten kontraktile/sammentrekkende egenskaper. Dette gjør at det er en risiko for gjentatte skader.

Ligamentskader:
Ligamenter er bånd som går fra ben til ben, og forbinder knokler til hverandre, samt sees på som et forsterkningsbånd for ledd. Ligamentene er laget av fast bindevev og de fleste ligamenter er fattige på elastiske fibre, noe som gjør dem lite tøyelige. Dette gjør at ligamentene hindrer ekstreme bevegelser i ledd. Ligament har også begrenset blodtilførsel, noe som gjør at rehabiliteringsprosesser blir langvarige. Hovedfunksjonen til ligamenter er å passivt stabilisere ledd. I tillegg gjør de en viktig funksjon med å sende signaler til nervesystemet om leddets posisjon, bevegelse og hastighet. Voldsomt overstrekk av ligamenter fører til bristninger, forstuinger og i verste fall total avrivning. Ligamenter kan strekkes ut ca. 7 – 10 % av sin vanlige lengde før de ryker. Ved mer enn 10 % utstrekning ryker de fleste ligamenter. Ligamenter skades oftest ved akutt traume, skaden skyldes da en plutselig overbelastning hvor ligamentet strekkes utover tåleevne. Men det kan også oppstå belastningsskader ved at ligamentet tøyes gradvis ut, og det gjerne oppstår gjentatte mikrotraumer. Når et ligament er skadet, er det gjerne ikke selve ligamentskaden som skaper symptomer, men plager med instabilitet som gir muskulær dysfunksjon eller skade på andre strukturer. Ved en akutt ligamentskade setter kroppen i gang flere prosesser som inflammasjon/betennelse. Ligamentskader klassifiseres etter ulike grader med følgende nivåer:

- Lett skade (mikronivå, gir lett lokal ømhet)
- Moderat skade (partiell ruptur, gir synlig hevelse og ømhet)
- Alvorlig skade (total ruptur, gir hevelse og instabilitet)